FRIVILLIGHETENS ÅR 2022: Bli kjent med Rikke Soligård

Begeistringsetaten, Breivolls Venner og Eldrekonvensjonen.

Jeg startet Begeistringsetaten, som de andre foreningene springer ut ifra i 2008.  Breivolls Venner ble etablert i 2011 og Eldrekonvensjonen i 2016. Jeg har vært leder i både Begeistringsetaten og Breivolls Venner siden oppstarten. I Eldrekonvensjonen er jeg «trådsnelle» det vil si jeg har bistått inn med å holde litt i trådene for styret. Nå er det straks andre som overtar den rollen.

Jeg begynte å engasjere meg fordi jeg som ung mamma tilbake på tidlig 2000-tallet ble veldig bevisst ansvaret jeg som innbygger har for å bidra til at lokalsamfunnet jeg er en del av skal bli et godt sted å bo og vokse opp. Den gang bodde jeg et sted som blant annet slet med å rekruttere frivillige til å påta seg verv i idrettslaget sitt. Alle ville ha idrettslag, men det var svært få som ville sitte i styre og stell for å drive det. Jeg startet da ulike prosjekter for å vekke gnist og lyst til å bidra lokalt, og øke bevisstheten om at det er våre holdninger og handlinger som former bostedet vårt.

Fordi dette er minst like viktig for meg i dag. Jo eldre jeg bli jo mer forstår jeg av hvor finstemt alt er. Tua vi sitter på er en del av en større slette, og er vi ikke med og vanner, gjødsler og pleier den sletta så visner ikke bare sletta – men også tua vår. Alt henger sammen med alt. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og regne med at «noen» tar seg av greiene. Noen finnes ikke. Men det gjør du, jeg og vi.  Jeg tenker det er oss sammen som har ansvaret og ikke minst muligheten, til å skape, forme og utvikle. Og at vi må slutte å være sånne steike gode innbyggere som bygger innover og innover i egen navle. For meg er det viktig at flere blir med på å være utbyggere – løfter blikket, ser helheten og tar ansvar.

Det å engasjere seg og bidra lokalt er ikke bare av det gode for samfunnet – det gjør godt for den enkelte også. Det skaper mening, fellesskap, nettverk og tilhørighet. Viktige komponenter for å leve gode liv. Det er en økende tendens til at folk strever psykisk nå. Jeg tror at en medvirkende årsak er at vi har trukket oss litt mere tilbake fra hverandre. Skjermbruk og pandemi har vært med på å skape en distanse. En distanse som for noen også har ført til at man synes det er vanskelig med det sosiale. Også blir det en vond sirkel.  For det de aller aller fleste trenger for å ha det bra er jo nettopp fellesskap, mening og tilhørighet. Være en del av noe som er større enn en selv. Det får man i monn som frivillig. Det er kur, vaksine og medisin på en gang. For meg et livseliksir rett og slett.

Oj det er mange! Noe av det sterkeste var i ungdomsprosjektet Team Experience, der ungdom fra Nordbytun ungdomsskole var med å lage konserter på Breivoll. Ingen av oss hadde noensinne gjort noe slik før – vi jobbet sammen som et lag og da scenen stod klar første gang og musikken strømmet utover Bunnefjorden, kjente jeg meg så inderlig stolt over hva vi hadde fått til sammen.  Også er det selvsagt at vi klarte å realisere drømmen om Breivoll Gård som en fellesskapsarena for befolkningen. Det tok over 8 år, og krevde stor innsats fra en rekke ilidsjeler og aktører – men sammen fikk vi det jamme til.

Fordi jeg prioriterer det. Og fordi jeg ikke kjenner ikke til noen annen måte å leve på. Det er en utrolig viktig og stor del av mitt liv og jeg klarer ikke å se det for meg annerledes.

Kort og enkelt: Gjør det! Fordi det er noe av det viktigste man kan bidra med, ikke bare ovenfor samfunnet men også for seg selv. Det finnes så utrolig mange saker og aktiviteter man kan engasjere deg i. Det er noe for alle og det er noen som trenger din innsats. Finn noe du brenner for og hiv deg utpå.

Jeg er utrolig glad i bygda mi Nordby! Nøstvedtmarka, bygdas tak der eika står oppe ved kirka, vakre Strandengveien på Kjærnes…  men det er vel ikke til å underslå at Breivoll har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det har det hatt siden jeg var ganske så liten og bodde på Nesset. Jeg har veldig gode barndomsminner fra Barnas Gård og strandutflukter med familie og venner. Det betyr  mye for meg at gården og omliggende områder nå er tilgjengelig for alle igjen.